OPPDATERT MED BILDER
Så var vi ferdig med Austin, og SXSW for i år. Mye kult å se, men vi gikk som sagt glipp av det største, nemlig Motörhead. Fordi vi ikke visste at Motörhead var her. Er det mulig. Kan ikke tilgi meg selv for dette…
Uansett. Vi dro videre mot Dallas. I Dallas tok vi en titt der John F. Kennedy ble skutt. Det er en X i veien akkurat der det skjedde. Vi tok noen bilder, som alle gale turister gjør på slike steder. Det var St Patricks Day feiring. Musikk, grønnfargede folk, og bikkjer i hovedgaten. Vi var innom en turist Cowboy sjappe. De solgte alt i Cowboy utstyr og Cowboy klær.
Vi møtte en kompis av Lars på Texas Roadhouse Steakhouse, rett utenfor Dallas. Sinnsyk bra biff, til en billig penge. Åt meg skikkelig mett for 25 dollar. Mat, drikke, forrett… Full pakke.
Så dro vi til gården Southfork Ranch, kjent fra såpeserien Dallas. Da det var en Country konsert der, fikk vi bare se gården fra veien. Så var det kvelden, og vi kjørte til småbyen Sanger, og overnattet der.
Dagen etter bar det videre mot Oklahoma City, via Interstate 35, hvor vi skal ta oss inn på historiske Route 66. En av de første Highwayene i USA. Route 66 gikk mellom Chicago og Los Angeles. Det som er igjen av denne veien snegler seg for det meste rundt Interstate 40 i dag. Vi dro til byene Tulsa og Sapulpa. Mellom Sapulpa og Oklahoma City er den lengste gjenlevende delen av den originale Route 66, ca 11-12 mil. Vi kjørte hele denne, samt Old Route 66. Det er den eldste delen av Route 66, og er vel mer en traktorvei, en bilvei i dag. Men vi måtte få med oss dette 🙂
Etter en god stund kom vi fram til Oklahoma City, som vi egentlig bare kjørte forbi. Det begynte igjen å dra seg mot kvelden, og det var dårlig vær i vente. Det begynte å tordne og lyne når mørket hadde senket seg, så kom regnet. Og det var en vegg av regn. Det pøste ned. Veien ble fyllt med vann, og det var bare å stoppe på en rasteplass, å vente til det værste ga seg. Det gir seg like fort som det kommer. Vi fant ut at vi bare skulle ta inn på det første og beste motellet. Viste seg å være et klokt valg, da det ble snøvær lenger bort på Interstat 35, mot Amarillo. Masse biler hadde sklidd av veien. Og det var visstnok endel kaos.
Dagen etterpå var det å følge Route 66 mot Amarillo. Vi sov i Clinton, og spiste frokost i Elk City. Disse byene lå i hverandre. Så var det å kjøre Route 66 videre. Da mye av Route 66 ikke finnes lenger, er det ofte vanskelig å følge ruten. Vi kjørte endel feil nå og da, men så fant vi Route 66 igjen. Vi var innom Sayre og Shamrock. Shamrock hadde en av de mange legendariske kafeene på Route 66. Denne var restaurert utvendig. Så ikke ut til å være restaurert innvending, som den kafeen og bensinstasjonen det en gang var. Så vi stoppet 5 minutter, å dro videre.
Så nærmet vi oss Amarillo. Vi var å så på det nest største hullet i USA, Palo Duro Canyon, noen mil utenfor Amarillo. Den største er jo Grand Canyon.
Vi sjekket ut Cadillac Ranch. Den ligger også rett utenfor Amarillo. Det var en millionær med navn Stanley Marsh, som i samarbeid med 2 kunstenre, gravde ned mange Cadillac´er på et jorde. Med fronten ned, slik at de stikker opp av jorden.
Så var vi innom Big Texan Steak House, og åt biff. Denne plassen er kjent for å ha en 72 oz biff på menyen. Spiser du opp denne på 1 time, er den gratis. Da vi var der var det ingen som prøvde. Vi satte odds på at Trond kanskje tok testen, men neida. Feig vøtt 🙂 Lars skulle bestille Big Texan Fillet, de hadde da First Lady´s cut, og Gouvernor´s cut. Her er det mye mat på tallerken, så en Ladys cut hadde vært nok. Men Lars bestillte Gouvernor´s cut. Hehe. Alt for stor biff, men æren i behold :).
Dagen etter var det å følge Route 66 videre vestover. Vi var innom Santa Rosa (Billy the Kid ble skutt her) Her postet jeg noen norske matvarer Katrine i Austin ba meg kjøpe, som jeg glemte og levere. Vi snakker om Norsk leverpostei, og Holliday dip:) Byen var i gammel stil, og det var mye og se på. Undertegnede så en vei, gikk en annen. Dette endte i at jeg greide og tråkke i våt sement (se bilde under). Det var nemlig oppussing av gangfelt 🙂 Så man kan trygt si at jeg satte igjen spor etter meg i Santa Rosa. Meg og Billy the Kid 🙂
På vei til Santa Rosa var vi innom 3 helt nedlagte plasser som heter Montoya, Newkirk og Cuervo. I en bok vi har om Route 66 fra 1996, sies det at dette er Near-Death byer. Nå er de Death…
Kjører videre mot Santa Fe. Her tar Route 66 en annen vei enn Interstate 40. Her går gamle Route 66 på det som nå er Higway 84 til Romeroville og Las Vegas. Ikke Las Vegas som spillebyen. Men en annen liten plass som heter Las Vegas.
Fulgte så Route 66 videre fra Romeroville mot Santa Fe. Santa Fe er en meget pen by. Bygd opp i en spesiell stil. Helt annerledes enn de typiske Amerikanske byene. Mulig stilen er hentet fra Spaina og Mexico, ikke vet jeg… Veldig turist-vennlig er den også.
Vi fulgte Route 66 videre nedover Interstate 25. Vi kom til Santa Domingo og Santa Domingo Pueblo, som er et Indianer-reservat. Reklame ved veien om billig røyk. Vi kjørte innom. Men ingen sjappe og se. Dette var egentlig et ganske trist indianer reservat. Men artig og oppleve.
Vi dro videre til Albuquerque, som forener Interstate 25 og Interstae 40 igjen. Vi stoppet bare for å spise her. Lars var nå ganske bestemt på at det skulle være burger igjen… For de som har sett Supersize me, så tror jeg det er noe i den avhengigheten man får av denne maten. Vi snakker nå om Junk-food burger igjen. Jeg sammenligner ikke dette med Restaurrant burger, som er en mye større opplevelse. Men Junk smaker jo godt da…
Etter dette ble det Interstate 40 til Gallup, hvor vi sov på et hotell for en gangs skyld. Meget pent og velholdt Hotell i gammel kul stil. Her møtte vi en erkrepublikaner i puben. Han hadde konvertert fra Babtist til Katolikk, for det passet hans livsstil bedre. Og han giftet seg med ei katolsk dame. Uansett så mente han at problemet i USA nå, var at det ikke var kapitalistisk nok. Trond kommer med mere om diskusjonene som pågikk utover kvelden.
Neste gang… Flere dager med hull 🙂 Og kanskje det største hullet av dem alle… Stay Tuned