Kuer overalt
Importbutikk – mat og vin i Chandigarh
Det er flere slike import butikker her, eller sjapper som fører europeisk og amerikanske matmerker. Men en av de aller beste er Ice Cube og ligger i sector 7-C. Fra leiligheten min er det ca 2,5 km å gå dit, en vei, så det ryker for en liten halvtime opp – man må jo over litt veier samt i det hele tatt gå litt forsiktig.
Det er en del fortau, men det er også en del trasking ved siden av veibanen – og siden folk parker og kjører akkurat slik dem vil så må man være litt forsiktig. Jeg pleier å hører på musikk, så da hører man jo ikke tuting og skriking, men har også derav hatt noen nestenulykker med biler som har vært farlig nære.
Uansett, Ice Cube
Her får man det meste, men det er jo selvfølgelig ikke billigste butikken i byen. Jeg stikker her som regel for å kjøpe ost, dem her kjemiske liksom-ost skivene man kjøper ellers er greie nok men det er temmelig langt unna ost. Her på Ice Cube får gouda, lite stykke til 550 Inr (det er faktisk temmelig dyrt, selv sammenlignet med norge).. Men verdt hver krone 🙂
Masse annet stash også, stor butikk.
Old El Paso taco kit, ai ai ai – skulle hatt en 500 gr gilde kjøttdeig her også nå. 🙂
Frysedisk med div, ligger litt bacon oppe i der en plass. Testa det..ikke bra.
Men det ekke bare mat, de har også svær avdeling med vin og sprit – samt masser av sånn bar-utstyr. Krystall glass og karaffler.. Egen sigar avdeling.
Men beste er vel vinutvalget, dette må vel være byens beste mener jeg å tru. Kanskje ikke like svært utvalg som på polet hjemme, men det er ikke langt unna. Er man på jakt etter no spess så bestiller dem for deg. Whiskie er jo en stor tingi India, så her har dem vel det meste. Alt fra billig skvip til flasker priset på samme nivå som heroin.(heroin er dyrt? Erre ikke?)
Det er veldig mye det samme på alle stedene jeg har vært, butikker eller resturanter. Det kan se ut som en skikkelig dass utenfor, med søppel og dårlig maling. Men så fort man kommer inne så er det helt strøkent – det tar litt tid å bli vant til det. For man pleier jo å dømme, iallefall resturanter, litt på hvordan det ser ut.
Middag i sector 15
Jeg har aldri rotet meg helt ut til sector 14 i Chandigarh, der universitetet ligger. Men i dag var jeg oallefall temmelig nære, etter tips fra sjåffisen så ble det tur ut til sec15.
Dette området ligger jo da fryktelig nære skoler og sånnt, så det er helt pakka med studenter. Fult av butikker og resturanter i hele området, så jeg må vel ta turen tilbake en helg når det er litt sol og lys. Nå for tiden er det egentlig bare surt og kaldt her i byen, etter sånn ca 18 tiden, så blirre bikjekaldt – skikkelig jakkevær. Januar har også fryktelig mye tåke, skikkelig tett tåke, så det kan bli temmelig surt.
Uansett så ligger det en bråte med små spiseplasser i denne sectoren, som da i all hovedsak serverer alle studentene som bor her. Derav så er det grisebillig og ting går fort-fort. Du kommer til dette området som er i hver sone (de fleste sectorene er bygget helt likt), å så er det da inn i bygget der – under tak altså – å så ligger det sikkert 10-15 små forskjellige serverings/resturant/gatekjøkken ting der tett i tett.
Felles bord, som er temmelig vanelig her, så man blir sittende sammen med andre å tygge. Egentlig så er det veldig trivelig, fin stemning å sånn 🙂
Det går veldig mye i kinamat, med noen lokale variasjoner. Men alle kokkene her skal vist være fra Nepal ble jeg fortalt – å jeg kjente igjen en del lukter og retter fra tidligere besøk i Pokhara, så det er vel sånn nepal/kina opplegg. (Nepalsk mat er jo mye nærmere kinesisk enn indisk om du spør meg).
Så, står det folk fra nepal ved grytene – ja da må det jo bli momo’s da, de var bare så sjukt gode de der (du får dem som vegeterian, kylling eller lam/får/sau). I tilegg så kjørte jeg på med et par solide vårruller, en bananshake og no fanta-aktig-brus-ting for å slukke flammene til den der røde chillisausen der. Sinnsvakt godt, totalt trur jeg det kom på 150 rupi – da snakker vi om ca 15 kr alt i alt altså.
Hva driver dem med etter solnedgang a?
De siste linjene med regler der vakke lette å tolke gitt, cannot enter for short intervals..
Nå står ikke verden til påske!
Jeg ble oppringt av politiet her på onsdagen, etter litt frem og tilbake så forstod jeg iallefall det slik at det var politiet.
Jeg var ønsket nede på stasjonen.
Stasjonen:
Det var vel allerede da en gryende mistanke om at dette kunne ha noe med denne registreringen min å gjøre. Jeg har jo forgjeves prøvd å registrere meg som en sånn permanent resident av denna byen. Jeg har oppdatert dem med utallige dokumenter, sittet i køer og blitt forklart ting på hindi (nod and smile…nod and smile). Jodda! Kom å hent…registration..nede på stasjonen. Wow!, er det altså sånn det ender? Etter snaue 6 måneder så har dem bestemt seg for å bare godkjenne søknadene mine siden jeg har boikottet dem i evigheter?
Neida
Om jeg kom ned så måtte jeg ha med meg enda mer papir, jesus kristus, erre mulig. Jeg har ikke helt oversikten, men det begynner å bli en anseelig mengde papirer på meg der nede nå. Men det store problemet er jo dette med at dem ikke fester noe lit til min noe fancy addresse. Saken er jo slik – leiekontrakten på huset står i firmaets navn, greit, det er signert av en dude på jobben (eller, han er ikke på jobben lengre siden han…..la oss si at han sa opp). Dog så står det i seksjon 8 paragraf 435.b, fragglenes brev til korinterne, at jeg er den som bor der…selv om det ikke er min signatur.
Det holder ikke…
Så har jeg fått jobben her nede til å lage ENDA et brev, stemplet, signert og innrammet, som igjen spesifiserer…i meget klare ord, at JA, jeg er meg – jeg er ingen annen, jeg er her og jeg har tak over hodet. Da med refferanse til leiekontrakt med mitt navn inne i seksjon 8 der en plass.
Men det holder ikke..
Så nå gikk jeg til huseieren, som er sånn skikkelig advokat. Sånn advokat som folk vet navnet til. Så jeg forklarte dette til han, å da gikk det ikke lenge før han produserte et nytt brev…som igjen, spesifiserte at jeg helt klart er meg, jeg har sågar en jobb der jeg ennå er meg (sannhet med modifikasjoner) og ikke minst at jeg faktisk bor der jeg bo – som da også spesifisert i tonnevis av andre dokumenter,
Forskjellen her, er jo at dette brevet signerte han samtidig som han stemplet det med sitt advokat stempel. By all gods, dette så jo helt sjukt lovende ut. Ikke nok med at dokumentet tok for seg alt det tekniske, han hadde jaggu lagt ved to linjer om min person i meget hyggelig ordlag. (Jeg skal spare på det brevet å ramme det inn)
Fyren med maskingeværet utenfor politistasjonen.
Så right, ned til snuten. Forbi fyren med maskingeværet, så gjennom metalldetektoren som piper hele tiden men som ikke har vakt. Straka vegen til “utlendinger som trenger hjelp” disken,.. Å 5 (5!) minutter senere så var jeg ute igjen….. Med Chandigarh residency police verification big important paper med stempel å signaturer. Wow! 😀
Utlendinger-som-trenger-hjelp-disken:
Inn dødra der, masse papir i stabel, der er mappa mi. Prøvde å ta et bilde inne på kontoret der, men det blekke bra. Uansett, ikke store planer om å komme tilbake hit.
Jeg måtte kappe vekk en de av det dokumentet her, litt for mye person nummer og passnummer å greier å greier. Men jeg måtte altså oppgi min fars navn som dere ser. Det er ingen spørsmål om mor/kone det er kun manns navn som gjelder her nede ser det ut til. Å av en eller annen grunn så har jeg fått sorte øyner, det kan nok stemme – for den dagen jeg satt med de skjemaene så var det nok temmelig sort blikk.
Så i dag er jeg offesielt innbygger i byen, trur jaggu det ryker en flaske vin i kveld 😀
Epilog:
Det viste seg at dette prosjektet her hadde skapt fryktelig mye jobb for politiet. Fordi dem ikke før langt ut i prosessen hadde innsett at jeg har business visum. Så – by the book – så hadde dem egentlig ikke trengt alle papirene. (HAHA!…*hulk*). Men tingen her, er jo at med dette papiret kan jeg kjøpe motorsykkel og få den registrert med skilter å greier å greier. 10-15 laken så får du en temmelig kul enfield…så i morra er det ut å se på sykkel 🙂
Nå sier dem jo da at jeg trenger førerkort for å kjøpe dette, men jeg har jo førerkort som funker her nede uansett. Det var visst bare noen skjema som måtte fylles ut…… Jeg går bare utifra at det kommer til å gå smidig…smooth sailing..
Utmerket matplass i Delhi !
Skal du spise på kun en plass i Delhi, så stikker du til Karim’s (Karim Hotels..men det er ikke et hotell. Det er kun en resturant). Denne plassen er 100 år i år, og er viden kjent for utrolig godt mat i et skikkelig typisk område av Gamle Delhi. Bare turen til dette stedet er verdt besøket, man snirkler seg gjennom bittesmå gater med hundrevis av butikker – i et i alt hovedsaklig muslimsk nabolag (dem spiser kjøtt muslimene vøtt, det er jo et skikkelig pluss). Jeg tok autorickshaw, sånn sykkel taxi ting, gjennom gatene…det er en såmm må-gjøre ting.
Du går inn fra gata å kommer til denne bakgårds tingen, området består av 3-4 bygg som mekker mat..brød, kjøtt,,de har en del deserter også, samt spise salen.
Bildet under her, så er da døren i midten der inngagen til spiseplassen, det er som regel en bitteliten kø utenfor – måtte vel vente 5-10 minutter før vi fikk plass.
En av kokkene som står å holder øye med noen kebab greier, smakte bra dem.
Man får ikke noe eget bord, så man sitter gjerne sammen med 4 andre å spiser. Bestillingene tar dem ved bordet, og utvalget er veldig bra. Lam og kylling i masse kombinasjoner, å så hele utvalget av vegetarmat og diverse brød og desserter.
Jeg gikk for lamme kebab, grillet lammekjøtt og kylling i en eller annen saus. Sammen med en litt tykk versjon av et nan brød. Å så noe som liknet fryktelig mye på riskrem til slutt, men det var litt friskere å tykkere..på en måte..ja :). Men dette er nok den beste maten jeg har spist i India til nå! Det var bare sjukt godt, å hele atmosfæren var verdt pengene bare den. (Pengemessig så koster det ingenting da, billig plass)
Var et tv team der inne også, å jeg forstod tidlig at jeg som eneste utlending her nok snart var klar for et intervju. Jeg hørte dem sto å snakket sammen der inne, å så fort over til meg. Jeg forstod ikke hva de sa, men er temmelig sikker på at det var noe sånn som: “Spør han du?”… “Nei, du spør han!” :). Så jeg fikk fem minutter forran kameraet da. Så da er det gjort..hehe.
Men kjempeplass altså 🙂
Tbane i Delhi
Som vanelig så kunne jeg sikkert dobbelsjekket dette. Men.. Neeh.. Tbanen i Delhi er ca 10 år gammel (give or take), initielt bygget ifb med samvelds lekene og da i tre faser. Siste fasen er igang nå, før de skal starte på intercity togene.
Jeg må innrømme at jeg trudde standaren her skulle være temmelig midt på treet, men det er den ikke altså. Her er det skikkelig oplegg og alt funker som det skal. Man kjøper enten enkeltbiletter eller sånn plastkort som man kan pipe på portene inn mot banen. Alt er på engelsk eller hindi, så man finner liksom uttav det relativt greit,,, dog,,
Det er jo noe så helt hysterisk mye mennesker i denne byen, så helt sjukt sjukt mye mennesker. Så det som slår bena under ting her er jo at man opplever bra med køer og en enorm trengsel. Anntakeligvis så kan man bare stå rett opp og ned – å så vil folkemassene bare flytte deg rundt.
Nå hadde jeg med meg lokalfolk, så billettkjøp gikk bra. Det finnes ikke antydning til køkultur her, dette er det flere som har fortalt meg andre steder også. Feks var jeg i en bokbutikk her om dagen, å så stilte jeg meg i kø da – slik som man er vant til – men det ble jo aldri min tur. Så da kommer en av butikkmedarbeiderne opp til meg å forteller at jeg må presse meg frem til kassen, det er sånn det funker.
Det går igjen på flyplasser og heiskøer, butikker og taxikøer…å da også her, på tbanen…du å da for et liv.
Det er sikker litt vanskelig å se skikkelig på bildet nedenfor, men dette var da veien til en av tbane stasjonene i gamle Delhi. Det var en egen vakt som “organiserte” denne køa, å som man skimter til venstre der så hadde jaggu noen hevet opp et gatekjøkken der også. Gikk max 3-4 stk i bredden, å her snakker vi sild-i-tønne prinsippet. Vet ikke hvor langt det var, 60-70 meter kanskje? Men herregud for et trøkk, å så hjelper da ikke når noen bestemmer seg for å stoppe å handle.
I denne køen kom det noen andre utlendinger andre veien. Vi bare så på hverandre å ristet på hodet mens vi gliste. Kan jo også nevne at det bildet under her kom med en pris. For når bildet var tatt så måtte jeg ned med mobilen i lomma igjen, å kjørte da albuen rett i hodet på ei jente… De er ikke redde for å siifra kan jeg si, så jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Et stykk meget lite fornøyd indisk jente,
Men altså, når man først har kommet seg på så funker banen bra den, det er ac og luft..men man står noe helt grusomt pakket sammen, så jeg lurer jo litt på hvordan det er her nede på sommeren når strømmen plutselig går ellerno.
Det er også egne vogner for jenter, som regel de to første vognene (ble jeg iallefall fortalt). Visst jo ikke dette jeg, selv om jeg reagerte på at det var da utrolig mye damer her…faktisk så, ja,,her er det BARE damer her. :)… Ble da heldigvis trukket fort ut av den vognen da, for der hadde jeg absolutt ikke lov til å være. De har visst en politidame i hver vogn også, slik at jentene kan reise trygt uten å være redd for tafsing å det som verre er. Så hadde jeg stått der når døra gikk igjen så ville det nok blitt tilsnakk 🙂
Delhi, Safdarjang's Tomb
Enda en av plassene som må besøkes i Delhi. Dette er gravstedet til en av de siste store mogulene, ligger på et svært område ikke så langt unna Lodi gardens.
Også her så var vannet skrudd av, det må være den tiden av året de bruker til vedlikehold.
Utrolige flotte utskjæringer, eller uthugginger. Men ingen gull eller glitter, dette er nok henten av engelskmennen vil jeg tro.
