Ai ai AI! – for en strøken dag, det er slike dager det blir bra historier av. Det var temmelig trått der en stund, og du verden som ting skulle gå oss imot. Men det årner seg vøtt, å så er det jo dette man husker.
Anyway, vi startet friskt klokken 06:30 med oppmøte til stengt frokostsal – og derav hurtig forflytting til bensinstasjonen for bensin til både sykkler og fører. I dag har vi jo da bestemt oss for å kjøre Gibb River Road, ca 11 mil med en-fil asfalt og resten på grus/sand/leire/vann. Hastigheten på slike veier kan jo ikke sammenlignes med motorveien, så vi hadde satt av en del timer til dette da.
På grunn av regntiden og annet uvær så skiltes jo dem her park og grusveiene spessielt. Vi er temmelig heldige for perrioden april-mai er den tiden da det meste av veier her er åpent. Vi skal da følge Gibb River Road til Windjana nasjonalpark, så til Tunnel Creek og videre tilbake på Great Northern Highway. (samme gamle highway 1)
Turen begynte forsåvidt temmelig bra, det var bra med asfalt og selv om det var smalt så kunne vi holde temmelig bra fart innover i landet. Dem her boad trærne er overalt, bildet over viser en av de større versjonene.
Selve elven ser man ikke så mye til faktisk, dette var vel eneste stoppen vi hadde ved siden av den. Ser jo kanskje ikke så allverdens ut – men når du ser området rundt som stort sett er rød sand – så skiller dette seg ut veldig.
Windjana nasjonalpark er vel hovedmålet for denne utfarten, for her skal det være fullt av freshies – altså ferskvanns krokodiller. Når vi traff skiltet som du ser under her, så hadde vi allerede kjørt et godt stykke på grus.
Skikkelig slitsom med sånn gruskjøring, iallefall veiene her nede for det endrer seg så veldig. En stund så kjører du på hardpakket sand og det er nesten som en vanelig vei. Så blir det steinete og man sporer i dypere grus, å så kommer det tykke lag med sand – å da er rådyra gode. For ligger du i grei fart å treffer sånn ett lite sandtak, da tryner du.
Vår verste finende er uansett den røde sanden, for den kan man rett å slett ikke stole på. Det kan være hardpakket og så plutselig oppføre seg som sand for så å gå over til en slags matjord. Damn you red sand!
Brannfaren i dag var forresten bortimot normal, merk siste biten der. DA snakker vi brannfare da.:
Windjana parken var helt strøken den, absolutt verdt den grytidlige starten på dagen, om jeg ikke tar helt feil så snakker vi vel om en annseelig mengde kalkstein her.
Aah, skygge!
Krokodille sikkerhet, de spiser visst mest fisk sier dem. Men uansett – greit å holde seg på litt avstand.
Igjen, utrolig flott med slike områder i midten av ørken og generelt tørt landskap. Med en gang du kommer inn i slike områder så begynner man å høre fugler og annet dyreliv.
Å der fikk vi knipsa en freshie også, vi så vel 5-6 stykker totalt mener jeg å huske.
Sjukt varmt.
Enda en krokodille som ligger å slapper av.
Kunne gå flere kilometer innover her, å det var vist noen bademjuligheter innerst. Men det tar litt tid å legge ut på slike turer – og vi har ikke allverdens med tid å bruke.
Fra denne parken så gikk turen videre ned mot Tunnel Crekk, som er mer sånn underjordisk hulesystem greier. Nå begynte veiene å bli enda mere slitsommme, vi klare vel å holde sånn ca 50-60 kmt maks. Det var flere ganger jeg var sikker på at jeg var på vei av sykkelen men det gikk faktisk fint for meg hele turen altså. Det er jo sikkert en treningsting dette med å kjøre slik, å jeg vet ikke om sykklene vi har er ideelle – men tunge er dem iallefall. Det blir fryktelig mye sporing og slenging, å det verste er som sagt når man treffer denne sanden, da går det bare på hell og lykke.
Et par bilder fra Tunnel Creek.. Behagelig hule å være inni, det var faktisk litt småkjølig – en følelse det er lenge siden noen av oss har kjent på annt en AC’n på hotellrommet.
Her inne kunne man også gå lengre turer angt innover, fryktelig flott område. Skulle hatt mere tid.
Sykkelen til Tom begynner å få en skikkelig cool langtur-look. Nå er vel begge sideveskene totalt bye-bye og derav bundet fast i stede for klipset på. Rødt støv overalt og en generelt sliten look. Litt kult, det var ikke mange timene etter dette bildet ble tatt før den fikk seg en vask da.
Veistandaren altså, ikke helt bra, det er jo helleringen av oss som er drevne på sånn lett offroad som dette heller. Så tidsplanen vår hadde allerede sprukket med en time eller to når vi kom til første hinderet – en massiv vannmengde på størrelse med et lite hav kom plutselig til syne.
Jeg lå et godt stykke forran dem to andre når jeg tok dette bildet. Jeg parkerte forran denna dammen da, og tenkte litt gjennom hvordan jeg har sett dette blitt gjort på film..For jeg har jo aldri kjørt gjennom sånn med sykkel før da, så hvordan funker dette liksom ? Jeg så på vegetasjon sol sol possisjon og vurderte det dithen at det nok var ankelhøyde hele veien over…kanskje litt høyere. Uansett da, jeg kjørte tilbake 6-7 meter, girte ned å vrei helt rundt – jeg er helt sikker på at det så helt avsindig kult ut. Dumt at det ikke var noen der til å filme det. Vannet var forresten ikke ankelhøyt – det gikk til knærne, og så mistet jeg motoren 2/3 over, men fikk fyret den igjen og spant meg opp på andre siden….fryktelig fornøyd med meg selv 🙂
Tom, bildet over, nå med nyvasket sko,bukser,jakke og sykkel. Både han og Remi valgte å holde seg litt på venstresiden av dammen, der var det noe grunnere – men man fanget jo en del vann på veien over, måtte jo ha litt fart. Jeg har masse masse videoer av dette da, skal vippe ut noen av dem senere. Ingen velt i vannet på denne kryssingen, noen hadde dog litt issues med å stoppe etter vel gjennomført overfart.
Kjipern med dette, selv om det hjalp noe helt fryktelig på Indiana Jones faktoren, var jo at dette tok en times tid. Så vi ble enda mere forsinket…men det var såpass kult da – så – ja – så lenge ikke det kom flere sånne så fikk det vel gå. Vi begynte uansett å regne med litt mørkekjøring når vi traff hovedveien igjen. (hah!, hadde det bare vært så vell)
Se på den a’, her snakker vi da om en liten innsjø?
Jeg kjørte samme opplegget her, men siden vi alle var temmelig gjennomvåte etter sist tur, så trasket vi rundt litt å sjekket bunnen og dybden før vi stakk over. Knedypt her og, men litt sånn større stener på bunnen – å så var det jo lengre tur over da. Denne gangen så tok jeg av toppboksen bak, der jeg har absolutt all elektronikk, pass og lommebøker – det gjorde jeg ikke første gangen, det kunne blitt fatalt.
Fiste over som bare det her også, gikk vel egentlig bedre en forrige gang. Tom kom over veldig bra, igjen – kommer video. Så da var vi klare for å komme oss videre til … nei.. WAIT A MOMENT! 🙂
Bildet over er fra Fitzpatrick River Lodge, vi kom oss aldri til destinasjonen i dag. Remi var vel ca 2/3 over når motoren sa nei, full stopp. Heldigvis ble det ikke noe velt da, men BMW’n ble aldri den samme. Ikke sjangs om vi fikk start på den Så da står man der da, ute i bushen, langt fra hjemme uten øl.
Jeg satt meg på sykkelen å begynte å kjøre inn mot Fitzpatrick Crossing alene, for å finne tauebil. Det er jo overhodet ingen mobildekning der vi sto. Så tauebil måtte egentlig bare sendes okke som – selv om det jo var en mulighet til at de fikk fart på den igjen.
Jeg tok dette bildet over når det var en ca 5-6 kilometer igjen til hovedveien (på den var det da ca 40 km til byen). Det viser litt av dette underlaget, helt umulig å kjøre på, og kommer det overaskende på i 60-70 kmt så er det litt køddent. Tenkte når jeg sto der – uten vann da, for de to flaskene mine lå igjen oppe hos folket ved dammen – pokker om jeg velter nå ? Ingen dekning og ingen folk ? Da er jeg vel temmelig fucked da ? Nå kjørte jeg jo ikke villmann neddover, men det er så øde og så varmt – at en begynner å lure litt. Det finnes ikke noenting, på hele turen så møtte jeg kun en bil. Turen gikk nå uansett greit da, flott var det også selv om veiene ikke var bra på slutten der. Når jeg endelig traff hovedveien og 110 kmt fartsgrense så var det utrlig deilig.
Stoppet på et par bensinstasjoner når jeg kom til byen, det er jo søndag og alt er stengt. Heldigvis så fikk jeg snakket med han i kassa som sa at, nå var jeg heldig – for han som kjørte tauebilen sto rett bak meg. “But I am drunk” sa han – så vi måtte ringe verkstedet ved siden. De hadde stengt, pokker pokker, men så – så kom da eieren av dette firmaet inn på bensinstasjonen, av alle ting!. (ikke store byen da). Han fikset til med bil og sjåffis, den eneste edrue sjåføren han hadde mente n’.
Eneste edrue inntauing sjåffis i by’n: (han i midten)
Men, uansett – vi skulle vært i Halls Creek, det gikk ikke. Men de gode nyhetene er jo at de fikk Remi sin sykkel igang igjen da, no batteri og vann-i-olje greier. Så vi satser på en quick oljebytte i morgen, så blirre nok bra!
Har en del videoer fra dagen i dag, men blogger mener jeg ikke kan legge til mere media i dette innlegget. Så jeg får fylle på litt ettervert i egne innlegg.
