Bai bai Costa Rica, det var gjevt – noe regn med allt i allt gjevt. Nå var det dette med å tråkle seg tilbake til Panama City da. Her er det mye forskjellige måte å gjøre det på, det er flyplasser veldig nære i CR og også i Gnuciola (ellerno sånn) rett over grensen i Panama.
Sjekket litt frem og tilabake da, det var ikke mye fly å oppdrive og vi hadde allerede en løs avtale med AVIS bilutleie i Gunchinola… Bil vøtt, vi har kjørt langt før – Panamerican highway, det er jo bare den ene veien i hele landet. Hvor ille kan det være? Folka på hotellet fortalte historier om 8 timers kjøring, 4 felt..gull&grønne skoger.
Folka på Perla Negra Resort (det er ikke et resort, det er såvidt et hotell) skulle hjelpe oss med bil til grensen. Så jeg var nede i god tid å spesifiserte, sa spesielt ifra, om at vi måtte ha bil til 09:00.. “Si!”. Det er et land i sirup, alt går tregt, å selv når vi sa ifra veldig nøye – så måtte vi vente 45 minutter ekstra på denna bil/buss tingen. Dette var fordi “the driver had to do something else first” haha!
Over broa igjen, denne gangen – når vi stemplet pass på Panama siden, så måtte de se flybilettene våre ut av landet. Så enda bra jeg hadde beholdt dem i baggen – ellers så må man ut med 20$ til dem her transport folka som henger rundt området.
Bildet nedenfor er av elven som skiller Panama fra Costa Rica.
Right, så tok vi taxi videre fra andre siden til Gunchilona – her ligger det også flyplass, men ingen ledige biletter så vi bestemte oss for å bare hente ut den bilen vi hadde delvis booket hos AVIS å kjøre på. Klokken hadde passert 13 nå, så det begynte å bli litt liten tid. Det er jo en times forskjell mellom CR og Panama, så klokken stilles en time frem når du er over elven.
Penger skifter hender.. Å vi er lykkelige, en så lenge, leiere.
En Ford etteller annet, hvit, rekke tverrstilt 9’er. Jeg vet ikke… Den brukte bensin og hadde AC, spør Lars å Jens om detaljer her, det eneste jeg vet er at det ikke var en 8’er for det hørte jeg dem prata om. Bildet over viser fornøyd Lars nå med bil…men…. Hvor er Jens blitt av?
Der er Jens vøtt!
Da er vi alle da, ut på tur, vi rullet ut av Chaugululu 13:15.
Vi kan dele opp turen i tre veityper, første del gikk fra Chigunululu til PanAmerican highway, her er det vanelig landevei over fjella. Vi er litt usikkre på hvor høyt oppe vi var på det høyeste, men det må ha vært et stykke for det var grådig bratt. Bildet over er fra området før vi begynte å kjøre ned til denne panamerican hovedveien.
På toppen her så passerte vi også the continental divide. Dette må jeg google, ikke helt sikker på hva det betyr. Men dette nevnes også ifb med Panama kanalen, de graver gjennom continental divide..
Det er den første biten ja, så har man del to som da er det flrste 13 -tretten- mila på hovedveien vi kom inn på. Her var det konstant veiarbeide alle 13 mil.. Å da mener jeg absolutt hele strekningen på 13 mil. Lars som tok dette strekket, og det var en jammerdal av lastebiler og køer, forbikjøringer og arbeidslys som fungerte som motlys for bilister. Det var tidlig her vi innså at vi aldri i verden kom til å klare dette på 8 timer.
Det gikk fælt trått, og etter 19:00 så er det mørk som natta her nede. Sota vinduer gjorde det ikke bedre, i vår frustrasjon og oppgitthet hadde vi allerede her for lengs begynte å tolke fartsgrenser på en mer hensiktsmessig fornuftig måte.
Det er ikke mye bilder fra denne turen, men minnene sitter bra fast for oss alle. Det var tredjemann som tok rattet og skulle hamre oss inn til Panama By fra Santiago – fra Santiago så er veien veldig bra da, 4 felt, 80km fartsgrense…greier å greier)
Her får man heller bare be om å få dette gjenfortalt av noen av de som var tilstede. Å så er det sikkert noen som har et temmelig bra bilde av hva som skjedde.. Men altså, for å ta kortversjonen.
Etter at vi “valgte” å ikke stoppe på første fartskontroll, så sørget den andre kontrollen for å oppdatere oss på hva den første kontrollen ikke hadde hatt sjangs til å fortelle oss. La oss si at den første kontrollen hadde målt oss til “hundre-og-helvette”, hvorpå den andre kontrollen bare hadde målt oss til “hundre-og-overhodet-ikke-ok-dette-heller-gutter”.
Her ble det litt action, for det var vel ikke så mye tvil om at det hadde gått noe fort. Å kanskje ikke så lite “noe” heller. Dette med at vi ikke stoppet på første kontrollen, selv om de visst hadde stått å veivet med noen røde pinner (det var så mye veiving med slike pinner, vi hadde hatt fullt av dem ifb med veiarbeide strekning), hjalp jo heller ikke noe videre.
Det ble skjennepreken på espanjåll, og lagt ned mye arbeide i å formiddle til oss at bilen ville bli tauet og vi måtte hente den i morgen samtidig som at sjåføren da også kunne betale sin bot. Dette var ikke ok, muy bad. Det varte å rakk, å det så vel rett å slett ut som detta var kjørt. Vi måtte fikse taxi og da komme tilbake i morgen å hente bil.. Nå hadde vi pratet en del med fyren da, å når vi begynte å plukke ut en bag å spørre om han kunne hjelpe med taxi, så kom blokka frem.. “100$”… “You okay?”.
Den satt langt inne gitt, ja – det var så veldig ok for oss dette. Herregud det var deilig å få en grei utvei på dette. Sjåffisen fikk igjen pass og sertifikat….og…
Penger skifter hender (100 dollar inne i håndfalte, thank you officer, akkurat som på film vøtt). Å vi var på veien igjen etter 30 minutter. Men temmelig close call da.
Fartsgrensen ble holdt hele veien inn i Panama, fremme i 01:00 tiden. Positive da var jo at gatene var så tomme at det var lett å tråkle seg frem til hotellet.
Posted with Blogsy