Category: Ukategorisert

OPPDATERT MED BILDER

Så var vi ferdig med Austin, og SXSW for i år. Mye kult å se, men vi gikk som sagt glipp av det største, nemlig Motörhead. Fordi vi ikke visste at Motörhead var her. Er det mulig. Kan ikke tilgi meg selv for dette…

Uansett. Vi dro videre mot Dallas. I Dallas tok vi en titt der John F. Kennedy ble skutt. Det er en X i veien akkurat der det skjedde. Vi tok noen bilder, som alle gale turister gjør på slike steder. Det var St Patricks Day feiring. Musikk, grønnfargede folk, og bikkjer i hovedgaten. Vi var innom en turist Cowboy sjappe. De solgte alt i Cowboy utstyr og Cowboy klær.
Vi møtte en kompis av Lars på Texas Roadhouse Steakhouse, rett utenfor Dallas. Sinnsyk bra biff, til en billig penge. Åt meg skikkelig mett for 25 dollar. Mat, drikke, forrett… Full pakke.
Så dro vi til gården Southfork Ranch, kjent fra såpeserien Dallas. Da det var en Country konsert der, fikk vi bare se gården fra veien. Så var det kvelden, og vi kjørte til småbyen Sanger, og overnattet der.

Dagen etter bar det videre mot Oklahoma City, via Interstate 35, hvor vi skal ta oss inn på historiske Route 66. En av de første Highwayene i USA. Route 66 gikk mellom Chicago og Los Angeles. Det som er igjen av denne veien snegler seg for det meste rundt Interstate 40 i dag. Vi dro til byene Tulsa og Sapulpa. Mellom Sapulpa og Oklahoma City er den lengste gjenlevende delen av den originale Route 66, ca 11-12 mil. Vi kjørte hele denne, samt Old Route 66. Det er den eldste delen av Route 66, og er vel mer en traktorvei, en bilvei i dag. Men vi måtte få med oss dette 🙂

Etter en god stund kom vi fram til Oklahoma City, som vi egentlig bare kjørte forbi. Det begynte igjen å dra seg mot kvelden, og det var dårlig vær i vente. Det begynte å tordne og lyne når mørket hadde senket seg, så kom regnet. Og det var en vegg av regn. Det pøste ned. Veien ble fyllt med vann, og det var bare å stoppe på en rasteplass, å vente til det værste ga seg. Det gir seg like fort som det kommer. Vi fant ut at vi bare skulle ta inn på det første og beste motellet. Viste seg å være et klokt valg, da det ble snøvær lenger bort på Interstat 35, mot Amarillo. Masse biler hadde sklidd av veien. Og det var visstnok endel kaos.

Dagen etterpå var det å følge Route 66 mot Amarillo. Vi sov i Clinton, og spiste frokost i Elk City. Disse byene lå i hverandre. Så var det å kjøre Route 66 videre. Da mye av Route 66 ikke finnes lenger, er det ofte vanskelig å følge ruten. Vi kjørte endel feil nå og da, men så fant vi Route 66 igjen. Vi var innom Sayre og Shamrock. Shamrock hadde en av de mange legendariske kafeene på Route 66. Denne var restaurert utvendig. Så ikke ut til å være restaurert innvending, som den kafeen og bensinstasjonen det en gang var. Så vi stoppet 5 minutter, å dro videre.

Så nærmet vi oss Amarillo. Vi var å så på det nest største hullet i USA, Palo Duro Canyon, noen mil utenfor Amarillo. Den største er jo Grand Canyon.

Vi sjekket ut Cadillac Ranch. Den ligger også rett utenfor Amarillo. Det var en millionær med navn Stanley Marsh, som i samarbeid med 2 kunstenre, gravde ned mange Cadillac´er på et jorde. Med fronten ned, slik at de stikker opp av jorden.

Så var vi innom Big Texan Steak House, og åt biff. Denne plassen er kjent for å ha en 72 oz biff på menyen. Spiser du opp denne på 1 time, er den gratis. Da vi var der var det ingen som prøvde. Vi satte odds på at Trond kanskje tok testen, men neida. Feig vøtt 🙂 Lars skulle bestille Big Texan Fillet, de hadde da First Lady´s cut, og Gouvernor´s cut. Her er det mye mat på tallerken, så en Ladys cut hadde vært nok. Men Lars bestillte Gouvernor´s cut. Hehe. Alt for stor biff, men æren i behold :).

Dagen etter var det å følge Route 66 videre vestover. Vi var innom Santa Rosa (Billy the Kid ble skutt her) Her postet jeg noen norske matvarer Katrine i Austin ba meg kjøpe, som jeg glemte og levere. Vi snakker om Norsk leverpostei, og Holliday dip:) Byen var i gammel stil, og det var mye og se på. Undertegnede så en vei, gikk en annen. Dette endte i at jeg greide og tråkke i våt sement (se bilde under). Det var nemlig oppussing av gangfelt 🙂 Så man kan trygt si at jeg satte igjen spor etter meg i Santa Rosa. Meg og Billy the Kid 🙂

På vei til Santa Rosa var vi innom 3 helt nedlagte plasser som heter Montoya, Newkirk og Cuervo. I en bok vi har om Route 66 fra 1996, sies det at dette er Near-Death byer. Nå er de Death…

Kjører videre mot Santa Fe. Her tar Route 66 en annen vei enn Interstate 40. Her går gamle Route 66 på det som nå er Higway 84 til Romeroville og Las Vegas. Ikke Las Vegas som spillebyen. Men en annen liten plass som heter Las Vegas.
Fulgte så Route 66 videre fra Romeroville mot Santa Fe. Santa Fe er en meget pen by. Bygd opp i en spesiell stil. Helt annerledes enn de typiske Amerikanske byene. Mulig stilen er hentet fra Spaina og Mexico, ikke vet jeg… Veldig turist-vennlig er den også.

Vi fulgte Route 66 videre nedover Interstate 25. Vi kom til Santa Domingo og Santa Domingo Pueblo, som er et Indianer-reservat. Reklame ved veien om billig røyk. Vi kjørte innom. Men ingen sjappe og se. Dette var egentlig et ganske trist indianer reservat. Men artig og oppleve.

Vi dro videre til Albuquerque, som forener Interstate 25 og Interstae 40 igjen. Vi stoppet bare for å spise her. Lars var nå ganske bestemt på at det skulle være burger igjen… For de som har sett Supersize me, så tror jeg det er noe i den avhengigheten man får av denne maten. Vi snakker nå om Junk-food burger igjen. Jeg sammenligner ikke dette med Restaurrant burger, som er en mye større opplevelse. Men Junk smaker jo godt da…

Etter dette ble det Interstate 40 til Gallup, hvor vi sov på et hotell for en gangs skyld. Meget pent og velholdt Hotell i gammel kul stil. Her møtte vi en erkrepublikaner i puben. Han hadde konvertert fra Babtist til Katolikk, for det passet hans livsstil bedre. Og han giftet seg med ei katolsk dame. Uansett så mente han at problemet i USA nå, var at det ikke var kapitalistisk nok. Trond kommer med mere om diskusjonene som pågikk utover kvelden.

Neste gang… Flere dager med hull 🙂 Og kanskje det største hullet av dem alle… Stay Tuned

De tre dagene i Austin var skikkelig behagelige, mye takket være Katrine og Greg som kjørte og viste oss rundt! Tok oss med på Rollerderby trening, gitarsjapper og ba oss hjem til seg for grilling!

Thanks !!!

Greg: November, England, Motorhead ! We’ll talk when the tour dates are released 🙂

OPPDATERT MED BILDER

Våkna til litt utpå dagen etterpå 🙂 Og tok bussen til byen og trasket litt rundt.

Pause pils før vi tok fatt på broa over til andre siden av byen der Katrine plukket oss opp å kjørte oss til noen gitar sjapper der vi traff Greg og Asgeir. For de av reisefølget som liker å tro at det å eie en gitar betyr det samme som at man kan spille så var dette helt utrolig. Her hang det vintage gibson gitarer på veggene, sammen med et massivt utvalg av el og akustiske, selvfølgeli til mikroskopiske priser! Det var egentlig bare en fæl opplevelse, man ville bare kjøpe med seg 3-4 gitarer med en gang. 🙂 🙂 .. Jeg sitter her å angrer ennå..men det er sånn hassel å dra med seg i en bil som er småfull allerede.. Skulle bare kjøpt den hummingbirden.. ARGH!!!

Midt mellom alle gitarsjappene lå det en pub med live musikk også her. Bra band med en Dusk till Dawn/Slangstere feeling!

Så var det mat å øl i byen på The Boiling Pot, der serverer dem sjømat på new orleans måten… Kommer med en bolle med div digg å bare tømmer det uttover bodert. Kreps sier jo ikke mø, så Lars var skeptisk.. Samme var jeg også, kreps.. det er jo syndig å fæl mat. Men som Greg sa: “WHAT!! You are norwegians!!! And you dont eat seafood” .. så var det å stå å se ned i asfalten da 😀 .. Men testa litt kreps å sånnt da.. helt ok !

Mye av kvelden tilbringte vi på Headhunter klubben, som må være en av de aller kuleste pubbene i Austin. Her er det konserter hele tiden, også resten av året og ikke bare sxsw. Alle som spilte denne kvelden var bra, memn det var Rubber Monster som var den store vinneren. Sinnsykt!!!

Den andre store vinneren var Katrine! We’re not worthy ! 🙂

Ble masse pils på oss, diet coke på Greg som var sjåfør 😀 Bra musikk, bra folk,,bra kveld! Tok en liten runde på noen barer uttover natta, ble noen pils og noen kom plutselig med et brett jello shots (grøss!, aldri mer)

Enda senere på natta så var det egentlig bestemt i jello shot rus at det ville være kjempe ide å få tattovert den der store motorhead logoen en plass på kroppen. Hadde vi valgt bort kjettingen på logoen så hadde den vært spikret nå (var no greier med no skyggelegging som tok no tid..husker ikke).. Men..våkna bare opp med en utskrift av logoen da.. sikkert like greit 😀 ..å en massiv hodepine.. Kun jello shot’n sin feil !! forbannet være jello shot!

Morgenen var småfæl.. men heldigvis så kunne vi sette oss i en supervarm bil å humpe avgårde i småkøer i flere timer.

Dagen etterpå var det på shopping, på et senter som ligger et stykke uttafor Austin. Nå hadde temperaturen tatt seg skikkelig opp og denne dagen er turens absolutt varmeste med 30 grader i skyggen, varm vind og ingen skyer. Her traff vi igjen Katrine, Greg og Asgeir. Tom tok en handle tur med dem å jeg og Lars gikk for å handle noen kilo med Levis produkter ! ..

Utpå kvleden så var det bbq hos Katrine og Greg, veldig hyggelig med mye god mat og øl(Thanks!!!)

Taxi til byen…. Vi splittet oss litt opp etterhvert, Greg å Asgeir skulle få med seg et band dem hadde sett ut. Katrine var med oss, og vi fikk jaktet ned en konsert med Big Bang på en liten scene i 2 etg på en pub i 6′ street.

Big Bang leverte en utrolig kul konsert, å det var morsomt å se dem på en slik liten scene. Greni er jo en rocker selv om musikken ikke er metall. Mot slutten av settet så var det rett bort til sterkeren, og i sann rock n roll still, så dro han bare hendene over samtlige volumknapper slik at det smalt ut en blanding av vreng å støy som fikk folk til å holde seg for øra.. Så var det rett inn i en gitarsolo samtidig som han hoppa av scenen å rett ut i publikum. Helt utrolig bra live show ..

Det ble en del pils uttover kvelden på forskjellige pubber. Foruten Big Bang showt så var vi også innom Headhunter å så et lokalt punk band som jeg ikke klarer å huske navnet på. Avsluttet kvelden på en irsk’ish pub sammen med Katrine og Greg å flere av dems venner å bekjente.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg mener jeg eller tom kom i prat med en fyr. Eller om det muligens var Greg som sa det..Men den fatale nyheten at Motorhead hadde spillt på Stubbs (nabo pubben til der vi satt nå) dagen før !! Dette hadde ikke vi klart å få med oss i det hele tatt… smerte!… Vi hadde uansett sikkert ikke kommet inn.. men dog. Vi har bare valgt å ikke snakke mere om det 😀

pirat taxi til motellet… sikkert ikke farlig..så hyggelig by vøtt ! (famous last words)

Da annkom vi til slutt Austin i Texas, et av holdepunktene på turen. Her skal vi få med oss SXSW festivalen (musikk biten) over 3 dager. Det var noe hassel med å finne frem til motellet men vi fant det nå til slutte Rodeway Inn University (badet var en all time low, vi tåler en del..men dette var nasty)

Tom hadde bekjent i Austin, Katrine fra norge og typen hennes Greg. Første dagen vi kom så ble vi tatt med på Rollerderby trening, det var kule greier på så mange måter.. Nå skal ikke jeg gå inn på regler å sånnt så mye for jeg ekke helt på track der. Men det var i bunn å grunn ca 20 spreke damer som går på rulleskøyter rundt en bane. Å så erre dytting og falling og diverse måter å få straffepoeng (spank alley,,, pillow fight) .. get the picture ? 🙂 .. Men det er også en voksende sport i statene, med egne leauges og greier så det er ikke bare show. Vi skal komme med et skikkelig rollerderby innlegg ettervert! Uansett! Katrine spiller på Rhinestone, å dem kunne sakene sine så det ut som! Vi synes nå iallefall det var veldig gøy å bli bedt med på en trening med dem!

RollerDerby på YouTube

Greg og en annen kompis av dem fra Norge, Asgeir, kom å hentet oss på treningen å fikk shippet oss ned til byen. Vi fikk kastet i oss noe mat på en resturant å møtte dem igjen på en av pubbene i en av sidegatene. Dem skulle videre på andre konserter (dem hadde slik festival bånd..det hadde ikke vi) så det ble en pils sammen før vi brukte resten av kvelden i 6′ street. Vi trasket rundt i gata å tok noen pils rundtomkring. Hele byen, å ikkeminst 6′ street er fulle av musikk å det går etter prinsippet “Jaha, du kan spille så høyt ja? . Hør hvor høyt jeg kan spille a’!”. Det går hovedsaklig i live musikk som enten er med i det offesielle SXSW programmet eller har organisert det selv. Vi var innom 2-3 forskjellige før vi havnet på 311 Bar som er en blues bar men kool musikk, ble et par pils til her før vi tok kveldenå fikk en taxi til motellet.

Lyden på alle dem her pubbene og konsertlokalene er, med unntak, utrolig dårlig. Det skingrer i ørene av allt for skarp eller/og høy lyd, og vi har fulgt motorhead i noen år nå.. så det er ikke sånn at vi ikke tåler høy musikk. Men det er sånn at man kommenterer det når man kommer inn en plass som har OK lyd.

Da gikk ferden oppover langs Mexico grensen. Vi kjørte vei 281 som er en ganske liten vei i Amerikansk sammenheng. Vi ville få med oss småbyene som ligger langs denne veien. Vi tenkte at det var mye mere å se på her, enn på Highway 83, som ville vært den alternative ruten.
Småbyene langs vei 281 er mange. Og de går i hverandre hele veien. Bare byskiltene skilte de. Er som ei lang stripe med bare butikker og spsisesteder. Det som går spesielt igjenn, er bilbutikker.
Når vi nærmet oss slutten på vei 281, og kom over på Highway 83, ble det mere øde. Flatt landskap, med liten vegetasjon, så langt øyet kan se. Veien er rette i mange mil om gangen. artig i begynnelsen, men det var helt likt oppover hele Mexicogrensen.
Vi stoppet i Rio Grande City, og dro til grensen. Grenseovergangene er hardt bevoktet, og ikke så mange. Sikkert for og få bedre oversikt. Vi var og så, men vi orket ikke og prøve og krysse grensen. Lånebilen vår er ikke forsikret utenfor USA heller. Var ingen mulighet og gå, da det var en lang bru over grensen.

Ferden gikk videre til Laredo. Vi fant en liten grusvei på kartet, som gikk videre langs grensen. Og stoppet da i Laredo for og spørre om det gikk an og kjøre denne. Vi havnet inn på en av de mange Gun-shops her, og spurte den lokale børse-handleren om råd. Han sa bare en ting. Do you have a Tank? Så vi skjønte fort at det ikke gikk å kjøre denne veien. Jeg må legge til at jeg var skeptisk til hele ideen fra begynnelsen, og var ganske lettet over dette 🙂 Uansett så fortalte han om en bra alternativ rute, samt og besøke et Indianer Casino ved Eagle Pass. Så vi dro dit.
Midt i ingenmannsland reiser det seg et Casino. Dette var stappa med automater, og noen pokerbord. Jeg og Trond brukte vel opp 15-20 dollar hver. Trond vant masse, jeg vant ingenting…
Ferden gikk da videre fra Eagle Pass til San Antonio.
Vi tok en kjørepause når vi kom til San Antonio. Vi kom på kvelden, og hadde 2 overnattinger.
Første kvelden ble vi sittende ved River Walk å ta et par pils før vi ga oss. Der traff vi på ei dame som jobbet for å slå verdensrekorden i promille. Vi ble snakkende med henne i en 10 minutters tid, hyggelig dame å greier..men sanseløs full 😀 .. Så hun kunne en setning “Vi snakkas på lørdag”, sikkert en eller annen fyr som hadde sagt dette til a.. Så vi fikk oversatt denne for henne, å så gikk samtalen videre på andre ord.. hva betyr det ? ..å hvordan sier jeg skål på norsk å sånn. Etter 5 minutter med dette så lente hu seg tilbake, tente en røyk å spurte “So, wich country are you guys from?” he-he.
Dag 2 så vi oss litt rundt i byen. Sjekket ut nærmere både River Walk og Alamo. River Walk er en elv som går gjennom sentrum, hvor det er masse restauranter og barer rundt elven. I ene enden er det et stort handlesenter som heter Rivercenter. På dagen gikk vi rundt og tittet, tok noen øl og spiste mat. På kvelden ble det bytur, og ja det var en Coyote Ugly bar i San Antonio. Vi tilbrakte noen timer der den kvelden.

Dagen etterpå dro vi videre til Austin, for og høre på musikk under SXSW-festivalen, og møte ei veninne som bor der. Mer om dette neste gang…

PS: Ting man får med seg, men som ikke er verd og vite:
Vi hører mye på satelittradio i bilen. Blir selfølgelig en av Rockestasjonene. Da kom vi over denne historien:
Hvor heter Shit faktisk Shit. Jo det står da for Ship High In Traffic. Dette fordi avføring lager endel eksplosive gasser, og når dette ble transportert på båter i gamle dager, hendte det at en gnist kunne antenne gassene, og eksplodere. Så derfor ble det et uttrykk SHIT, som da står for Ship High In Traffic. Det var da mye sikkrere og lagre dette høyt… 🙂
Om dette er sant eller ikke, har jeg ikke peiling på…

OPPDATERT MED BILDER

Kjøreturen fra New Orleans langs kysten mot Texas gikk temmelig kjappt. Det gikk for det allermeste i sump å småbyer. Vi holdt oss unna interstaten og kjørte heller highway 90 og 14 frem til Harling, etter det var det strake veien til byen Orange i Texas (Endelig Texas,,Lars er hjemme.. vi får se om vi får han med ut av staten igjen.. jeg er ikke sikker) , og et eller annet billig motell.

Dagen etterpå ble vi velsignet med et skikkelig møkkavær som kom å gikk uttover hele dagen,. Himmelen åpnet seg plutselig og slapp ned massive mengder med regn, for så å gi seg helt…for så å fyre avgårde igjen. Men vi fikk uansett en veldig fin tur neddover langs kysten, og kjørte blant annet gjennom hele Goat Island sør-vest for Houston med påfølgende fergetur over til fastlandet.

Må også nevne frokost..eller generelt mat. Det er ikke lett å finne seg noe dugnede frokost langs veien. Mc Donalds, Burger King, Pizza Hut, Wendys og WHATTABURGER (!!) er egentlig det eneste man ser. Så har man også Subway som vel egentlig er den eneste plassen det går ann å få noe som ikke har smeltet ost på toppen (men man kan få det der også, 1$ ekstra så smelter dem ost på hva det måtte være). Burger var digg de første dagene…. det begynner å nærme seg metningspunktet nå. Dem her amerikanske cafenene som man ser på tv å film er i beste fall en myte 🙂

På vei opp mot Houston så var vi innom Space Center å så på de forskjellige utstillinge de hadde der. Det var vel egentlig veldig mye lagt opp for barn, men vi var innom et par koole utstillinger av gamle raktter og romstasjoner.

Houston på en søndag ettermiddag/kveld er ikke så allverdens å skrive om. Masse høye bygninger og parkeringspasser og veldig lite folk. Men vi klarte nå uansett å jakte ned en pub for å ta en pils :).. Å så fikk vi også se et par store parkerings plasser..og noen trær.. Jeg gir Houston terningkast 2, men nå var vi der tross allt en søndags ettermiddag, sikkert litt mere liv der en lørdags kveld.

Etter Houston så bestemte vi oss for å ta ta highway 35 og etterhvert 77 neddover mot Harlingen , som ligger opp mot Mexico grensen. På dette tidpunktet så hadde vi ennå ikke vært borti texas politiet, så det gikk i greit tempo….enn så lenge.

På vei mot Corpus Christie så kjørte vi en avstikker mot de to små ferie byene Port O Connor og Seadrift. Begge utrolig flotte byer helt på kysten, med lange strender og masse med feriehus bygd på påler,. Ved Port Oconnor stoppet vi opp helt ved øst spissen på en strand for å ta se oss litt rundt. Her lå det noen få folk på stranda, og solen skinte. På vei neddover stranden så kom det et fryktelig kjappt væromslag, tempraturen dalte flere grader på kort tid og det blåste vedlig opp (veldig fælt..hehe). Å det var mye det været vi hadde i ryggen ned hele Mexico Gulfen.

Corpus Christie, også dette sikkert en utrolig flott ferieby når det er litt varmere. Veldig flott nede mot stranden med en del pubber og resturnater. Det var desverre et skikkelig dritt vær når vi var der, men vi var innom USS Lexington skipet som ligger der. Masse med jagerfly og omvisninger i skipet. Jordheim gikk på en skikkelig opptur her 🙂 .. å bare jeg får overført noen bilder fra kameraet hans så skal vi få lagt ut noen bilder av en del jagerfly som sto på dekket.

Etter det gikk ferden videre ned highway 77 mot Harling. Om dere ser på kartet så ser dere at dette i bunn å grunn er en lang strekning rett frem uten for mye byer… Så da gir man vel litt ekstra på.. å selvfølgelig, in the middle of nowhere, så ble vi stoppa av den tidligere blogga Texas state trooper. Vi visste det jo ikke da, men det var jo en light versjon som stoppet oss denne gangen. Fyren som stoppa oss senere var en betraktelig mye mer autoritær fyr 😀 …

Turen neddover Mexico gulfen var uansett kul, det var masse småbyer å flott landskap. Desverre så var vi litt uheldige med været, men det skulle jo ta seg kraftig opp når vi begynte å kjøre oppover mexico grensen… Stay tuned !!

Da vi var ferdig med flotte Graceland, gikk ferden videre mot New Orleans. Vi valgte å dra videre uten å se nærmere på sentrum av Memphis. Det var i rushtiden. Og vi har et ganske hard tidskjema og forholde oss til. Vi kunne prioritert annerledes, og brukt tid Memphis, tatt Intertsate 55 mot New Orleans. Men siden Intertstaten ikke er så interessant, og Highway 61 går langs Mississippi elven, falt valget på denne.

Vi dro innom en koselig liten by med navn Vicksburg. Her fikk vi se litt av elven. Det lå en stor båt der, som var et Casino. Vi var der ganske tidlig, så det ble ikke noe gambling på oss.
Denne byen inneholder også huset hvor de første flaskene med Coca Cola ble tappet. Det var nå et museum. Vi stakk en kjapp tur innom og så. Vi dro gjennom Port Gibson, som var hjemmebyen til han som starta Coca Cola Company (husker ikke navnet på han). Vi dro så mot Interstate 55 igjen, videre mot New Orleans.

Midt i ødemarken mellom Highway 61 og Interstate 55, begynte det å bli tomt for bensin. Det ble nesten litt panikk-stemning da reservelampa lyste, og ingenting i sikte. GPSén viste en liten by, Roxio, 3 mil unna. Så det bremset panikken litt. Men det ble noe å prate om ja 🙂

Da vi nærmet oss New Orleans begynte sumpen å vise seg på alle kanter. Kult syn. Sump, vann, gamle trær rundt deg på alle kanter. Og Interstaten går midt i sumpen, som store betongklosser lagt oppe på svære betongpåler. Rett og slett som kilometer-lange bruer. Mye av motorveiene vi har kjørt på er bygd opp slikt. Og er det ikke plass til mere vei i bredden, bygger de veiene over hverandre, på betongpåler. Ganske fasinerende hvordan de bygger veier i USA.

Vi dro ut i den kjente Burbon Street og spiste og tok noen øl. Vi fant en bra restaurrant. Maten var meget god, men her snakker i norske priser ++. Samme var det med ølen på alle stedene i Burbon Street. Faktisk kostet en flakse med øl 6-7 dollar. Burbon Street var fyllt med diskotek, pubber og spisesteder. Alle med sine egne innkastere, og høy dunkemusikk fra alle kanter. Ikke noe negativt med dette, men hvor ble det av alle Jazzbulene 🙂 Kan si at New Orleans har gått fra å være en Jazz-musikk by, til å bli “syden” for Amerikanske turister. Men vi fant en av de visstnok beste Jazzbulene der allikevel. Het Fritzelsjazz. Artig å få med seg en skikkelig Jazzbule i New Orleans. Pianisten i kveldens band, hadde jobbet som musiker for Walt Disney i 25 år. Var nok pensjonist nå.

Dagen etter dro vi på tur i sumpen. Vi betalte en masse dollars for en tur med en hurtiggående sump-båt. Litt “morro”kjøring først. Så fikk vi fikk se alligator. Nå må det sies at det var jævla kaldt når vi tok denne turen, og alligatoren går i hi. Så vi fikk bare se små alligatorer. Var veldig artig tur. Legger ut noen bilder av sumpen.

Neste gang… Houston, Nasa, Kysten langs Mexico-gulfen… Og en stopp av Texas State Trooper (de kødder du bare ikke med :))…