Where is Trond & Maren ?

Da var det bye bye til Hotell Congress for denne gang, men først så ble det frukt og yougert til frokost. Jeg trur magen gikk i sjokk tilstand, hva! Ingen bacon i dag! Frukt!?.

Ingen store planer for dagen i dag, så vi sikter oss inn mot et outlet rett nord for Phoenix. Blir litt shopping av klær å sko et par timer før vi farter videre. Nå som vi ikke har sykler lengre så har vi gått til innkjøp av (matchende, hehe) kofferter – å man kan jo ikke reise hjem uten litt bille bukser å sko. Jeg føler jeg egentlig har gjort mitt på shopping fronten etter sporene å hatten i Tombstone, så det blir ikke så allverdens.

En liten time ut av Phoenix så ser vi skilt til Bumble Bee, kjapp sjekk på wikipedia forteller at dette er en ghost town så da svinger vi av. Overgangen fra interstate til landeveien ut til bumble bee er merkbar. Etter noen kilometer sier vi også farvell til asfalt å kjører resten av veien på grusveier. Det viser seg at selve Bumble Bee ikke er en ghost town lengre, det er flere av husene de nå bor folk i, dette er sikkert ifb med ranchen som ligger rett ved. Skiltet før byen forteller også dette, ” welcome to bumble bee az, est 1864. Population: 19 people, 45 horses, 161 cattle”.

Vi holder oss på samme grusvei videre, da den treffer interstaten etter en stund. Her er det et utrolig flottlandskap, å når vi kommer oss lengre opp i høyden så får vi en utrolig flott utsikt over hele dalen. Igjen, hadde bare dem her hotella hatt litt internett så kunne vi fått lagt ut dette. (jeg sitter på et 3g abbenoment som AT&T butikken fikk fikset for meg for en ukes tid siden..30$ for 3gig).

Vi ruller inn i Camp Verde godt utpå ettermiddagen etter en halvtime med turens første skikkelige regnvær. Damen i resepsjonen sier at dem har internett og vaskeri så allt er vell. Vaskeriet funket iallefall 🙂 .. Jeg gikk å pratet med henne om internett tingen da, skulle vist komme en fyr å fikse det for henne i morgen. Da våknet jobb genet mitt, å etter 10 minutt så sto jeg i datahallen, eller. Data kottet da, dem hadde iallefall et rack der.. Modem og ruter sto på et strykebrett der inne (pokkers greier at jeg ikke hadde med meg kameraet), men det vakke sjangs..råttent trådløst. Planlegger å selge inn Cisco løsning i morgen – haha! 🙂

Litt om Hotel Congress først, dette er et temmelig sært hotell. Det er lovmessig definert som en pub, det er 4 serverings steder i hotellet, en stor uteplass med musikk og quiz etc på kveldene og en konsertscene/diskotek i underetagen. Rett ved siden – rett ved siden av! – så ligger jernbanen, samt en del biltrafikk. Hotellet er fra 1919 (det var her dem tok Dillinger, han bodde i 3 etg), å dem prøver da å holde den gamle stilen så godt dem kan. Det betyr blant annet at de ennå bruker det gamle sentralbordet (slik som man må dytte rundt ledninger på for å taimot samtale), det er ikke tv eller kjøleskap på rommet og vinduene er antakeligvis originale fra 1920 🙂 :).. Så, for å gjøre en lang historie kort så kan man jo sitere Lars: “Hører jeg en togfløyte til nå, så klikker jeg!”.. Det er mye lyd her, men veldig autentisk da!

Finner roomservice folkene en uåpnet flaske øl på rommet ditt – så blir den beslaglagt..litt sånne ting,,hehe..artig 😀

Uansett, vi tok to dager her. Første kvelden så tok vi en bytur, startet oppe ved studentområdet der det ligger en bryggeri pub som serverer flere typer egetbrygget (Gentle Ben’s Brewing Company). Etter det så stakk vi til 4th ave, som er stripa med alle pubbene og resturantene, traff masse hyggelige folk å ble sittende å prate med dem til stengetid – navigeringen hjem gikk smertefritt. Når man kom tilbake til Hotellet var det full fest å det var vakter i trappen opp til hotellrommene – hvise nøkkel for å slippe opp trappen. Selv om man gikk å la seg så kunne man ennå være med på festen i flere timer til siden det var såpass lydt – praktisk! …å så kom toget sånn i 6 tiden på morgenen å varslet nærområdet at nå var det bare å komme seg unna skinnene.

Dagen etterpå så stakk jeg og Lars til Tombstone, det var kun en drøy time kjøring unna så det bare måtte vi ha med oss. Tombstone i seg selv er en todelt by, du har det historiske området som er stengt av som en turist ting, å så har du den vanelige byen med biltrafikk rundt. Det er en hel del turist opplegg her, det går i souvenir butikker og resturanter,. Men mange av bygningene er originale å hele stemningen der er kul. Vi var innom flere steder, blant annt OK Corall der denne kjente shoutout’n fant sted. Her har dem satt opp mekaniske dukker som beveger seg mens en fortellerstemme går over høytaler anlegget, skikkelig corny. Men såpass drøyt at det nesten blir kult 🙂 .. En del utstilliger og bilder – blant annet så hadde dem en eksakt kopi av rommet til en av dem lokale horene.. Så det ble høykulturelt !

Kjøleskaps magnet ble det jo selvfølgelig, å når jeg kom inn på den ene butikken som solgte cowboy hatter så gikk jeg på en solid smell. Det ble hatt, belte…..og…sporer. Jepp sporer, jeg testa dem på joggeskoa – funker dem 🙂 hehe. Akk o v.

Boot Hill, den lokale kirkegården, full av lokale helter fra Tombstone området, ble også besøkt. Her lå folkene som ble skutt ved ok corall, samt en del av lokalbefolkningen fra 1800 tallet og en del banditter da. Var en del artige “steiner” også.. “here lies Lester Moore, four slugs from a 44, no less no more”, å så denne da: “here lies george johnson, hanged by mistake 1882. He was right, we was wrong, but we strung him up, and now he’s gone”

Flott tur, fin by, må nesten besøke denne plasen om man er i nærheten selv om det selvfølgelig er litt turistete.. Vi fikk med oss det meste men bestemte oss for å gi blaffen i å se verdens største rosebusk, for det er rett å slett ikkeno rock n roll..haha!

Tilbake til hotell, inn med øreplugger, i morgen så blir det nordover mot phoenix!

Ut fra Deming tok vi highway180 nord/vest mot Silver City, en av byene der billy the kid vokste oppe. Det var også her han ble arrestert første gang, vistnok for å stjele ost. Moren hans ligger også begravet på kirkegården her. Det som er litt rart er at det nesten ikke finnes en eneste billy the kid butikk her, ingen billy the kid tskjorter eller kjøleskaps magnet. Jeg kan faktisk også bekrefte at denne byen overhodet ikke har kjøleskaps magneter,,,, i alle dager :), Men altså en veldig lite tilgjort plass, så ut til å være en del kunstnere som holdt til i side gatene her, litt sånn hippie faktor. Var innom en av de lokale butikkene å kjøpte kaffe og hjemmelaget is – skikkelig digg!, flott plass, mener å huske den lå ca 1800 moh, Ca 10.000 innbyggere, anbefaler et besøk!

Highway78 vestover, så 191 og inn på I10 – neste stopp Tucson hvor vi siktet oss inn på samme hotell som jeg og Tom var innom for noen år siden. Mente dette var en temmelig grei plass, midt i sentrum. Gangavstand til alt…joda, noe støy må man jo regne med, men hvor ille kan det bli 😀

Våknet opp, frisk og rask, i Roswell. Det er litt greiere på morgenen nå, slipper å styre med pakking av sykkel å grier – bare å hive allt inn bak i bilen. I dag er det Las Cruces i Arizona som er målet,

Vi fulgte hovedsaklig highway70 vestover, igjen veldig flatt å rett frem. Men nå fikk vi også noen lengre strekk gjennom mange av nasjonal parkene dem har her borte, vi begynte også å komme litt opp i høyden å ettervert så begynte landskapet å likne litt på Norge. Barnål skog og fjell, flott avbrekk fra det flate å øde. Siste stykket inn mot las cruces så går det godt neddover igejn og landskapet flater helt ut. Igjen får vi milevis med rett frem kjøring, av og til så kommer det en sving og stemningen går i taket, men i all hovedsak så er det flatt. Mens vi ligger på siste strekket inn mot las cruces så ser vi en svær hvit stripe i horisonten, snø er det nok ikke så vi tipper det kanse er en gedigen slette fra inntørket hav ..ellerno. Når vi kommer nærmere så ser vi at det er massive sandyner, White Sands – nasjonal park. Vi tar selvfølgelig denne avstikkeren å må ut med 3$ pr hode for å komme inn. Her kan man også kjøpe helårs pass, rart det da, hvem gidder å besøke denne plassen gang på gang?

Når vi kommer inn på området så forstår vi at dem selger årspass. Her er det fullt av amerikanere som har tatt med seg grill og parasoller, ungene har akebrett som dem kjører ned sandynene med og folk koser seg fælt :). Det var en temmelig stilig plass, skikkelig ørken med helt fin hvit sand så langt øyet kunne se. Hadde noen av dem her motellene hatt skikkelig internett forbindelse så skulle vi fått ut noen bilder – håper vi får dette til ettervert.

Etter parkbesøk så valgte vi å hoppe over las cruces å heller ta noen kilometer ekstra til Deming slik at vi lå bedre an til en ny nasjonal park dagen etterpå. Vi var fremme lit utpå kvelden, ingen internett her heller så vidt jeg kan huske 🙂

Lubbock!

Startet dagen med kjøretur til kirkegården hvor Buddy Holly ligger. Vi snakket jo om å ta denne turen for noen år siden når vi kjærte usa på tvers, men da ville det blitt en for stor omvei. Men nå er vi her da, her fikk vi lagt ut et bilde for noen dager side – å som man kan se så er det ikke snakk om samme ekstravagansen til Elvis, en enkel stein i bakken ved siden av det vi tipper er hans foreldre. Er vel galt å si at det var “artig å ha vært der”, men det er nå en gang en “ting” da. Så…. Done that.

Videre ut fra Lubbock såla vi oss på highway380 mot New Mexico. Her var det tomt og flatt…helt flatt. Det går snor rett i kilometer på kilometer, slike strekk på motorsykkel er grusomt kjedelig i lengden å vi var temmelig happy for ac og tak på den turen. Vi merket også dette en del når vi kjørte sykkel, det kan bli litt mye rett-frem, det er selvfølgelig mye flott landskap å sånn,,men, man går litt i metning til slutt.

Rett over grensen til new mexico så var det ikke større endringer en at fartsgrensen droppet til 55mph, dette må vi til slutt bare velge å se bort fra dersom vi skulle komme frem. Jeg trur ikke det ble delt ut prikker på denne turen, for det var vanskelig å gjøre noe feil.. Nå er jeg på dag 12 og ennå har jeg ikke fått en prikk, i motsetning til Lars og Tom som sanker inn flere pr dag dem kjører. Det er jo litt børen man må bære når man er såpass dyktig sjåfør…jaja…Mulig jeg skal ta en gal avkjørsel en gang for å bli med i klubben. (ennå meg som skriver her ja 🙂 ) hehe..

Uansett UFO hovedstaden i USA, Roswell NM. Her gikk det i all hovedsak i UFO, grønne menn og flygende talerkner overalt. Tskjorte og kjøleskapsmagnet – check! .. Alien Ale – check!, Alien red wine, check! 🙂

Vi hadde fikset oss motell rett over gaten til en av de få barene det var litt liv på i byen, så ….ja. Det gikk som det måtte gå det, ble en matbit og noen pils. Vi fikk kapret jukeboksen som seg hør å bør, å ble sittende å prate med noen av de lokale. Vi fant forresten Volbeat på jukeboksen her, vi har også hørt den på radio av og til, ser ut som danskene er på vei til å bryte gjennom i statene.

Det ble sent, det ble stengt og løpeturen over 6 felts veien gikk bra!

Nå er vi blitt skikkelig bakpå med blogging her, så nå må det taes et skippertak. Det har vært litt tricky også, for internett forbindelsen på stedene vi har overnattet på har vært helt elendige.

Vi tok ut fra Marble Falls standard tid, straka vegen mot Round Rock. Syklene må leveres til 12:00, det gikk forsåvidt greit – kun en drøy times kjøring inn til Central Harley Davidson. Det ble litt billigere en før å leie, denne gangen så hentet å leverte vi på samme plass. Hukæsker ikke helt nøyaktig men det kom på rett over 800$ med alt innkludert, Tom sin var noe billigere da men jeg husker ikke..600 kansje?

Vi hadde årna oss med leiebil rett i nærheten å fikk lempet inn alt stashet i en klassisk amerikansk muskelbil (toyta rav 4) :). Ennå litt merket av en hard kveld/natt i San Antonio så ble det ikke allverdens kjøring. Vi tok ut kursen mot Lubbock for en av turens kulturelle innslag, graven til Buddy Holly.

Våknet opp i Zapata, ikke stort mer å ta seg til en å komme seg ut på veien. Vi ruller som vanelig klokken 10:00, selv om det har vært ytringer om klokken 09:00, dette er da blitt møtt med forslag om 11:00… Så, 10 it is :). På veien gikk det i samme som i dagen før, sommerfugler! Klasket i panne å nese, kræsjet i kne å spredde guffe over ansikt. Heldgvis ga dette seg litt utpå dagen nå vi kom oss lengre inn i landet.

Målet for dagen var San Antonio, her har vi vært et par ganger før å vi visste hva vi gikk til. Turen opp gikk bra, blir stopp for å drikke vann og få på no solkrem – her kjøres det mye i tskjorte så man blir fort brent. Vi fulgte highway16 hele veien inn, å fant oss et hotell i gåavstand til byen.

San Antonio er en flott by, de har denne her river walk tingen sin som er full av resturanter og barer. Vi gikk for hard rock cafe som ligger midt i river walk. Det var vel også her det ble tatt noen avgjørende veivalg for resten av kvelden, ble en liten øl og så 2-3 mojitos hver…bluss!. Nede langs elven ligger det også en slik irsk plass, så etter middag så måtte vi innom der for en whiskey…å da var det vel egentlig gjort :). Det ble som seg hør å bør også en tur innom coyote ugly, å her kom vi i prat med masse hyggelige folk. Vi forsvarte norges ære i håndbak, iallefall for en liten stund… Her trur jeg vi sitter på usedvanelig mye bra billed materiale, så fort dette er gått gjennom sensuren så blir det lagt ut… Det ble sent å det ble stengt, vi kom oss tilbake til hotellet…tydligvis. Kul kveld! .. (det var vistnok politifolk vi hadde festa med, dem hadde konferanse ellerno.)

Dagen derpå var ikke helt topp, her valgte vi faktisk å rulle klokken 12!. Interstaten ut av san antonio var full av biler å lyder,,det var en del fælt da. Men så fort vi kom oss ut av byen så hadde vi en av de flotteste kjøredagene på turen med tanke på veiene. Vi tok innover mot Startzville og fulgte rundt innsjøen før vi fortsatte mot Wimberly. Så til Dripping Springs og Bee Cave før vi la oss på highway71 inn mot Marble falls. Dette var en utrolig fin rute for motorsykkelkjøring og annbefales på det varmeste!…sikkert enda mer stas om man ikke har vært ute til 02 natten før 🙂

Pizza hut fikset middag, å så var det soving til den store gullmedaljen.